Fra et liv i angst til at livet ER vakkert – en historie om endring

Jeg hadde mitt første møte med angst tidlig i tyveårene. Det var på et seminar hvor vi var rundt 40 stk samlet i et stort rom. Etter en stund måtte alle presentere seg. Vi satt i en hestesko-formasjon, og jeg var en av de siste.

Etterhvert som presentasjonsrunden nærmet seg meg, kjente jeg at pulsen økte noe voldsomt. Hjerte dunket så hardt at jeg trodde det skulle hoppe ut av kroppen. Da det var min tur og jeg sa navnet mitt høyt, var stemmen min både forvrengt og rar. Jeg hadde aldri opplevd lignende før, og dette var noe helt annet enn vanlig nervøsitet.

Den gang hadde jeg ikke peiling på hva det var som skjedde. De påfølgende månedene hadde jeg tilsvarende opplevelser. Både i møte med enkeltpersoner, på fly, ja tilslutt kunne jeg få det når jeg var helt alene i sofaen hjemme. Angsten var overalt, og jeg hadde utviklet angst for angsten. Jeg følte meg redd og usikker, og kjente hele tiden på en form for «distraksjon». Som om jeg ikke var meg lenger.

Angst hadde jeg hørt om. Og når jeg tilslutt googlet meg frem til at det var dette jeg hadde. Tenkte jeg at dette må jeg aldri fortelle noen. Det er litt morsomt å tenke på i ettertid. Men, den gang da fremstod det så reelt og uhåndterlig, at jeg ikke en gang visste hvordan jeg skulle forklare det. Jeg gikk den gang i samtaleterapi. Og etter måneder uten forbedring, tvert imot, tok jeg mot til meg og forklarte min terapeut hva jeg opplevde.

Søken etter å finne deg selv igjen

Han kunne bekrefte angst, og foreslo noen medisiner slik at jeg skulle få slappe av. Jeg ville ikke bruke medisiner. Aller mest fordi jeg var redd for at de skulle bli «et plaster på såret». Og at den egentlige grunnen ikke fikk helet seg (som jeg den gang trodde angsten, eller årsaken til angsten, måtte).

Da begynte søken etter hvorfor. Hver gang (og det var daglig på det verste i flere år), var hodet mitt i et konstant søken etter hvorfor hvorfor. Hvorfor blandet med panikktanker, om alt mellom himmel og jord (og en del om himmel og jord, bare for sikkerhetsskyld).

Noen ganger opplevde jeg at situasjoner jeg hadde gruet meg til gikk overraskende greit. Andre ganger kunne situasjoner jeg hadde mestret plutselig oppleves truende, og angsten gikk helt bananas. Igjen satt jeg med en følelse av at livet mitt, som jeg kjente det nesten var over. Når vi opplever slike sterke følelser, tror jeg at mange med meg blir desperate etter hjelp. Du vil bare slappe av og finne deg selv igjen.

Jeg søkte Internett rundt. Leste utallige selvhjelpsbøker. Gikk til psykologer og alternative terapeuter. Håpet som tentes i meg for om hver nye metode kanskje ville hjelpe. Førte bare til et enda større fall, da jeg gang på gang opplevde at det ikke hjalp. Helt til jeg en dag ganske tilfeldig fant en bok av en australsk forfatter, som enkelt og greit forklarte hva som skjedde når kroppen går i forsvarsmodus, at motstanden mot opplevelsen av angst holdt den fast.

Når frykten for angsten forsvinner

Jeg ble så lettet at jeg gråt. Endelig var det noe jeg kunne forstå. Og ikke minst som gav håp. Jeg hadde nok en innsikt på den tiden, som var større enn jeg forstod. For jeg leste aldri noe særlig mer i den boken, og leste den langt fra ferdig. Men, det var noe i de ordene som traff meg. En tanke slo meg plutselig; jeg skulle bli den beste jeg visste i å tåle angsten. I det lå en overgivelse. Etterhvert som tiden gikk begynte jeg å sette pris på angsten min.

Det var som om noe snudde opp/ ned inni meg. Hva om jeg begynte å like følelsen av angsten? Gi litt faen i den, gi den et rom inni meg på størrelse med en flerbrukshall til den hadde turnet ferdig. La panikkanfallene komme på løpende bånd. Det var tross alt bedre å få et panikkanfall enn å gå med den truende følelsen, av at det snart ville komme et anfall. Og hva skjedde? Ingenting. Ingen verdens ting.

Følelser er ikke farlig

Følelsen av å «bryte» gjennom den var fantastisk. Og slett ikke slik jeg hadde sett for meg opplevelsen av å skulle «bli kvitt den». For jeg merket på en måte ikke hvordan den avtok, men jeg merket hvor mye mer til stede jeg følte meg. Det gikk uker, måneder og år. Angsten var endret for min del.

Jeg kunne fortsatt få disse sensasjonen i kroppen, men var ikke lenger redd. Fordi jeg visste det ikke var farlig. Og jeg hadde en forståelse for forskjellen på å vite det innerst, og å tenke at det ikke var farlig (for det trenger ikke være noen særlig god oppskrift på å roe angsten;).

Da jeg kom i kontakt med Marianne, kunne hun legge brikkene på plass. Det var ikke hva innholdet i angstankene var som var viktig, men min motstand mot å kjenne på disse følelsene. Og ikke minst at vi er skapt for å tåle alle følelsene. Det var dette som i første omgang gjorde at jeg i dag lever godt med min angst. Den har ikke samme form lenger, og er derfor ikke truende.

En ny forståelse av angst

Etter at jeg begynte min reise i forståelsen av 3P og alt jeg er blitt vist rundt denne. Så vet jeg nå at det er bare tanker i øyeblikket, som vil skifte til en annen tanke med andre følelser. Og om jeg har en dårlig dag og spinner videre på tankene. Så er de følelsene et tegn på at jeg har fjernet meg fra nået. Følelsene betyr ingenting annet, enn at jeg er på vei ut i tankerekker som ikke gagner meg. Og nå oppleves de følelsene annerledes når de kommer.

I dag ser jeg på angsten min som noe jeg absolutt ikke ville vært foruten. Den hjalp meg å se potensialet vi alle har. Forandringen i mitt liv etter glimtene av prinsippene som jeg har hatt, er ganske utrolig. Og det uten at noe spesielt har endret seg i livet mitt ellers.

Det rareste er kanskje at disse innsiktene ikke føles som noe nytt og spennende. Mer som en avduking av noe i meg selv, som jeg har glemt litt av. Nesten som en avduking av mitt sanne jeg. Det oppleves trygt og godt. Det handler ikke lenger om angst, eller skam, eller andre negative følelser. Nå handler det om muligheten jeg har fått til å la livet utfolde seg.

Å leve i frihet

Det er blitt spennende å se hva neste følelse vil gi. Uten forhåpninger og uten fortid/ fremtid- analyser i hodet, får livet virkelig leke seg frem. Og jeg kan til tider virkelig kjenne i hele meg, hvor levende vi kan være i alt. Uten alle følelsene vil vi ikke kunne erfare livet.

Tidsregningen jeg før hadde prentet fast i meg er blitt løsere i kantene, nå skjer det som skjer. Det som har vært tidligere negative erfaringer har mistet verdien jeg holdt så hardt på. Og det oppleves til tider, virkelig som jeg lever i min egen frihet.

Når angsten herjet på i meg framstod den så komplisert og voldsom, så jeg tenkte selvsagt at svaret måtte være likedan. Det er som om jeg har lært på ny at 1+1 = 2, uansett. Når følelsene og tankene mine surrer på og jeg føler meg hjelpeløs i både tanker og sinn, så vet jeg allikevel under alt dette at det vil gå over. Når vi ser forståelsen for prinsippene så sitter den. Jeg tenker aldri over hvordan jeg gjorde for å lære å sykle, eller lese for den del, jeg bare gjør det.

Livet ER vakkert

Det samme med denne forståelsen. Jeg kan aldri fjerne meg fra den, fordi den er konstant. Jeg driver stadig å tenker meg fra den, glemmer meg ut. Men, denne forståelsen virker på et annet plan i meg. Jeg må ikke gå rundt å huske på den, den dukker opp i meg. Og da ser jeg hvordan jeg har trodd på tanker i øyeblikket og hvor ufarlige de er.

Livet ER vakkert. Og det er for å leves, med alle følelser og alle paletter. Vi er ikke enten eller, vi er alt i våre erfaringer. For meg har begrepet «å leve» endret seg. Livet fremstår ikke lenger som fra A til B. Men hele tiden og i alle mulige retninger.

De vonde følelsene bryr seg ikke om hvem som holder de eller hvilke tanker de kommer fra. De er bare et tegn på at du kan roe ned og gjøre ingenting, så vil en nye tanke med en ny følelse få plass. Og sinnet ditt kan få fungere og ta vare på deg, akkurat som det er ment å gjøre.

Det er ingen grunn til å søke etter svar eller noe annet. Som Marianne sier; vi er skapt for å leve dette livet, med alle følelsene. Jeg ser nå hvordan jeg har levd i min egen misforståelse, og det er den vakreste misforståelsen jeg har oppdaget. Og jeg har til nå bare sett brøkdeler av det jeg har misforstått.

Ta gjerne kontakt med meg om du har spørsmål eller ønsker å dele dine refleksjoner om dette blogginnlegget. Har du lyst å vite mer om forståelsen av Prinsippene, kan du bestille en gratis 60 min Mentor time HER.

Om du ønsker, kan du registrere deg gratis inne på min hjemmeside. Så får du nye blogginnlegg og nyheter om forståelsen av Prinsippene på mail.

Hjertelig hilsen

Marianne